(StudentTorget.no):

Stine Machlar er journalistikkstudent og frilansjournalist. Hun er som 20-åringer flest, men det som skiller henne er at hun er født med Cerebral Parese, noe som gjør at hun trenger en god del mer assistanse i hverdagen enn andre. 

Du husker henne kanskje fra TV 2-dokumentaren «Brevet til Jens», som ble sendt i fjor høst. Den handlet om funksjonshemmedes kamp for å få Borgerstyrt personlig assistanse (BPA). Dette er ikke en rettighet man har, men det er opp til hver kommune å avgjøre om de vil gi brukere som har behov for assistanse. 

 

Fulgte drømmen 

Da dokumentaren ble laget bodde Stine hos foreldrene sine i Trøndelag, i tillegg til at hun tilbrakte annenhver helg på en avlastningsinstitusjon. I sommer flyttet hun til Oslo hvor hun tok fatt på journalistikkstudiene, en drøm hun har hatt siden hun gikk på ungdomskolen. Hun søkte bydelen sin om BPA, og fikk tilkjent et ukentlig antall timer. 

 

FRYKTER AT HUN MÅ SLUTTE PÅ SKOLEN: Stine Machlar studerer journalistikk ved Norges Kreative Fagskole. Hun har drømt om å bli journalist siden ungdomsskolen, men nå frykter hun for at den drømmen skal bli tatt fra henne. 

- Timene jeg har fått er nok i en hverdag hvor alt går som planlagt. Jeg klarer det samme som deg med et ekstra sett med armer og bein, men når noen tar fra meg det settet, blir jeg veldig avhengig av hjelp, sier hun.


Men alt går ikke alltid som planlagt. I vinter ble Stine influensasyk som så mange andre. Det førte til at hun måtte ha hjelp døgnet rundt i en periode, og derfor brukte hun flere BPA-timer enn hun hadde krav på. Nå kjemper hun for å få tilkjent et større antall timer, ellers frykter hun at hun må slutte på studiene. 

- Jeg vil ha et større vedtak. Da får jeg  mulighet til å spare opp timer til eksamensperioder eller til dager hvor jeg vet at jeg ikke får til å være alene fordi jeg har forelesning eller skal gjøre et intervju rett etter skolen. Det handler om å få leve livet selv om man er så uheldig å få influensa, om t-banen er forsinka, eller at jeg må sitte lengre på do enn bydelen hadde beregna. Helt hverdagslige ting skjer hele tiden som er surt for deg der og da, men for meg så får det innvirkninger i mange uker etterpå.  

LES OGSÅ: Mats Johansen Beldo ber studentene bruke stemmen

 

Henger etter på skolen

Da hun var syk mistet hun mange viktige forelesninger, og når hun ble frisk igjen måtte hun konsentrere seg om å spare inn på timene hun har med BPA, siden hun brukte for mange da hun var syk. Dette førte til at hun ikke fikk levert det hun skulle på skolen, siden hun ikke fikk hjelp, noe som gjorde at hun igjen ble hengende enda lengre etter. 


Hvis hun ikke får noen avklaring på hva som vil skje før påskeferien, kommer hun til å avbryte studiene sine. 

- Hvis jeg ikke får en avklaring før påske er løpet kjørt, i og med at jeg henger mye etter på skolen. Du skal være der psykisk for å gjøre det bra, nå bruker jeg tiden min til å føre en kamp. Vi mennesker er laget sånn at vi må ha de grunnleggende behovene dekket først, så kan vi tenke på andre ting. Når du er redd for om du har et liv om et par måneder får jeg heller ikke konsentrert meg, sier hun.

Hvis hun ikke fullfører skoleåret, vil hun ikke få omgjort deler av lånet sitt til stipend, og det kan også føre til at bydelen begynner å kutte ned på BPA-timene hennes, siden hun ikke går på skole på dagtid. 

- Hvis jeg får fullført førsteåret kan jeg i verste fall ta et års permisjon fra studiene for å fullføre kampen min. Hvis jeg ikke får tatt eksamen til sommeren er hele året bortkastet, sier hun.

LES OGSÅ: Nær én av tre studenter er ensomme

 

En framtid på trygd? 

Hun syns det er merkelig at hun må føre en kamp for å få lov til å gi noe tilbake til samfunnet. Hvis 20-åringen blir tvunget til å slutte å studere på grunn av at hun ikke får den hjelpen hun trenger kan en framtid uten utdanning og jobb, men et liv på trygd bli alternativet. 


- Det er kanskje litt billigere for kommunen akkurat nå at jeg bor på institusjon, og ikke har BPA, men på lang sikt er det ikke billigere, derfor blir det så forkastelig. Bydelen ser på alt de kan spare nå. Hvis jeg må slutte på studiene må jeg gå på trygd hele livet, det vil jo bli mye dyrere for fellesskapets økonomi.

Stine flyttet 60 mil fra familien i Trøndelag i sommer da hun skulle ta fatt på journalistikkstudiene i hovedstaden. Siden hun bor så langt fra familien gjør det også at hun ikke kan spørre om de kan komme å hjelpe henne nå og da, slik at hun kan få spart BPA-timer.

- Den første uka jeg bodde her, før jeg hadde startet på skolen, fått jobb og før jeg hadde fått noe nettverk gjorde bydelen en vurdering av hvor mange timer jeg trengte. Jeg har full forståelse for at de måtte gjøre det da, men nå må man beregne hjelpebehovet på en annen måte. Jeg har et annet liv nå og gjør andre ting nå enn jeg gjorde da, sier hun.

Hun søkte om å få flere timer med BPA til bydelen sin, men fikk avslag, deretter klaget hun til Fylkesmannen, som er siste instans, her ble også klagen avvist. Nå har hun hyret inn advokat. 


 

- Du kan da ikke bli journalist, du som sitter i rullestol 

Da avslaget fra Fylkesmannen kom opprettet venninnen hennes gruppen «La Stine få et verdig liv» på Facebook. I løpet av to dager hadde gruppen 1500 medlemmer som engasjerer seg i hennes kamp. 

Norsk Journalistlag (NJ) har blant annet gitt 10.000 kroner til advokatutgifter.

- Det betyr veldig mye å få den erklæringen fra NJ, og jeg håper at det kan føre til at bydelen får øynene opp for at jeg kan fungere som journalist bare jeg får praktisk hjelp. Før hun startet på journalistikkutdannelsen fikk 20-åringen nemlig en lite medmenneskelig beskjed fra en NAV-ansatt.

- Jeg har det dessverre ikke skriftlig, men jeg fikk beskjed om at jeg uansett ikke kunne bli journalist, jeg som sitter i rullestol, sier hun. 

- Hva tenkte du da du fikk høre det? 

- Man er usikker på seg selv før man går ut i arbeidslivet, men jeg har jo klart eksamen og jobber ved siden av. Man bør være forsiktig med å si sånne ting. Det er stor forskjell fra rullestolbruker til rullestolbruker, men de vet kanskje at jeg jeg får et inntrykk at det ikke er noe vits i å søke hjelp når de sier slike ting, og da sparer de de pengene, sier hun oppgitt.


Hos Fylkesmannen som Stine sendte klage til da hun fikk avslag fra bydelen sin om mer BPA-assistanse sier de at de ikke kan gjøre noe med denne saken.

- Det ser ut som den saken er avgjort herfra. Hvis man mener at man har behov for mer må man søke om mer, men det er til syvende og sist bydelen som tar stilling til det. Fylkesmannen kommer inn hvis det er brudd på lov eller tildelingen er urimelig, forteller seksjonsleder hos Fylkesmannen i Oslo, Grete Finstad til StudentTorget. 

LES OGSÅ: Skal våre barn betale skolepenger?

 

Vil ta saken opp i Stortinget

Finstad råder derfor om å anmode om en ny vurdering om BPA-tjenesten hvis livssituasjonen har endret seg. 

- Hvis vedkommende mener faktum er annerledes enn det det var må hun anmode om en ny vurdering, da må hun ta kontakt med bydelen, og dette må dokumenteres av dem, sier hun videre.

Leder for Arbeids-og sosialkomiteen, Robert Eriksson (Frp) varsler nå at han vil nå ta opp saken til Stine i Stortinget. 

- Jeg blir forbanna når jeg ser hvordan velferdssamfunnet behandler folk og stempler folk ut av arbeidslivet, sier Eriksson til Dagbladet. 


StudentTorget har ikke fått svar på sine henvendelser til Eriksson.

Vi vil også opplyse om at Stine Machlar jobber hos StudentTorget som frilansjournalist.