Erik (26) kan bryte loven når han setter seg ned for å se på fotball. Streaming av sport og TV gjør jusseksperter stumme.

 

Det er lørdag formiddag og klokken nærmer seg 16.00. Hjemme i godstolen, foran Pc–skjermen, sitter Erik Smistad (26). Han gjør seg klar til å se sitt favorittlag, Tottenham, i direktesendt tippekamp. Smistad, som til daglig studerer på Handelshøyskolen i Bergen, skal streame kampen. På denne måten sparer han hundrevis av kroner når alternativet er å kjøpe et dyrt abonnement fra en betalkanal.   

– Streaming er rett og slett et fantastisk tilbud til studenter som ikke har råd til å kjøpe dyre pakker fra for eksempel Canal Digital, sier Smistad entusiastisk.

Smistad, som ofte benytter seg av tjenestene til siden livesport247.com, peker på at denne siden er et godt alternativ dersom en fotballkamp ikke går på riksdekkende tv. Tjenesten er lett å håndtere, og bildekvaliteten god. 

 

 

 Fakta om streaming:

 

• Streaming er kringkasting av lyd og/eller video over et datanettverk, der mottakeren hører lyden og ser videoen etter hvert som den kommer inn til klienten (i tilnærmet sanntid).

• Har den senere tid blitt et populært alternativ for dem som ikke ønsker/har råd til å betale for tjenester fra betalkanaler.

• Eksempler på nettsider som tilbyr direktesendte streamer, er Livesport247.com og Myp2p.eu.

• Andre sider, som freetv.com og tv-stream.org, tilbyr også streamer til tv-serier, filmer og underholdningsprogrammer.

• Befinnner seg i en gråsone knyttet til lovlighet.
 

 

 

Ikke bare for nerder

 

Streaming er et relativt nytt fenomen, og inntil nylig for spesielt interesserte. Store Norske Leksikon definerer streaming som kringkasting av lyd og video over et datanettverk, der mottakeren hører lyden og ser videoen etter hvert som den kommer inn til klienten. Enkelt forklart betyr dette at du fra internettsider kan se tv-serier, filmer, underholdningsprogrammer og direktesendte begivenheter, tilnærmet gratis.

Men så var det dette med lovligheten. Noen har betalt for rettighetene, og da kan det vel ikke være sånn at Erik Smistad, og alle andre, bare kan være gratispassasjerer? For å finne ut av dette ringer Campus til Forbrukerrådet. Etter litt frem og tilbake blir vi henvist til Hans Marius Grosvold, som gir oss følgende svar:

– Jeg vil anta det er ulovlig. Men jeg er usikker på om fotball, og direktesendte begivenheter, faktisk er innbefattet av åndsverkloven slik for eksempel musikk er.


Usikker om lovlighet: Jurist Thomas Rieber Mohn

Forbrukerrådet var ikke sikre. Vi bestemmer oss derfor for å kontakte jurist, Thomas Rieber Mohn. Han har, i sin nylig avlagte doktorgrad, analysert åndsverkslovens møte med tekniske beskyttelsessystemer og rettslige omgåelsesforbud, og burde kunne gi en god forklaring på gråsonen nettstreaming befinner seg i. 

– Det er umulig å gi et generelt svar på om streaming er ulovlig eller lovlig, begynner Mohn, og slår samtidig fast at fotball og sport ikke er åndsverk. 

– Hvis jeg for eksempel tar med mitt eget handycam på stadion og filmer at Brann knuser Rosenborg (dream on – journ. anm.), for så å legge opptaket ut på nett, vil det ikke være ulovlig for andre å streame opptaket. Hvis jeg derimot gjør opptak av Canal Pluss sin overføring av Manchester United – Liverpool og legger dette direkte ut på nett, vil jeg krenke kringkastingsforetakets, altså Canal Pluss sine rettigheter, etter åndsverkloven.

Mohn forklarer at det Canal Pluss, i sitt tilfelle, har kjøpt, er en eksklusiv rett til å slippe inn på Premier League–arenaene med filmutstyr. Når Canal Pluss gjør opptak og overfører dette, så innebærer det blant annet at ingen andre lovlig kan distribuere det for allmennheten, sier han.

For dem som ikke er helt inne i fotballens verden, skal vi ta en liten digresjonspause.

La oss, i et gitt tilfelle, si at en betalingskanal kjøper NRKs rettigheter til å vise Grand Prix. Dette vil være et kostbart og risikabelt prosjekt som krever mange kunder. Hva da om en internettside tilbyr gratis eller billigere linker til samme begivenhet? Vil ikke dette være å krenke betalingskanalens rettigheter og gjøre Alexander Rybak til allemannseie? Vi lar Mohn gjøre ferdig sitt argument.

– Canal Pluss, i tilfellet Premier League, har enerett til å tilgjengeliggjøre sin overføring til allmennheten. Når et materiale legges ut på nett og dermed gjøres tilgjengelig for allmennheten, så krenkes også kringkastingsselskapets enerett. – Å motta innholdet ved streaming, uten å fremstille et lokalt eksemplar, er imidlertid en handling som faller utenfor kringkastingsselskapets enerett. 

Ifølge Mohn kan altså mottakerne, TV–slavene og sports– eller Grand Prix–idiotene, puste lettet ut. Det er distributørene, som kan få smekk. Årsaken er at når «noen» legger «noe» ut på nett, så er det også et rettslig samtykke til at andre kan streame det. Men Dag Solheim, programleder for lørdagssendingene til Canal Pluss, er ikke enig i at sofapartiet bare er en uskyldig tredjepart. 

– Nå kjenner jeg ikke konkret til noen av de nettsidene som tilbyr slike tjenester, men det er mange ulovligheter knyttet til dette, mener Solheim. Han forteller at Canal Pluss har jurister som hele tiden jobber med å beskytte kanalens rettigheter.

– Heleren er faktisk ikke noe bedre enn stjeleren. Selv om den største skurken er den som legger ut streamen, må også brukerne være klar over at de gjør noe ulovlig. Alt som er gratis, går utover noe annet, slår Solheim fast, før han kommer med en advarsel:

– Den dagen alle laster ned gratis, så vil det faktisk ikke finnes noe produkt. Derfor vil jeg oppfordre alle til å kjøpe tjenestene og ikke bare se på seg selv som en uskyldig tredjepart.

 

 

Internasjonalt farvann

 

Solheim forkynte almenningens tragedie. La oss igjen fantasere litt, og forestille oss at NRK, og lignende kringkastingsselskaper i resten av Europa, ikke lenger har råd til å kjøpe Grand Prix rettighetene. Løsningen, slik at Grand Prix fortsatt kan være et grandiost arrangement, kan da bli at betalkanaler kjøper rettighetene. Men er det mulig å arrangere et dyrt arrangement med bare er utgifter?   

Individet, Erik Smistad, en flittig og fornøyd bruker av streaming–sider på nettet, er paradoksalt nok enig i at streaming–tilbyderne kan virke snuskete. Smistad forklarer sin bruk av streamingsider med dårlig råd.

– Hadde jeg hatt fulltidsjobb, ville jeg nok betalt for kanalene. Men tross alt er jeg jo bare en tredjepart som streamer fotballkamper, og jeg føler ikke akkurat at jeg begår et lovbrudd. Jeg er også usikker på om Livesport247 faktisk er ulovlige i det landet de opererer fra, sier Smistad noe spørrende, og er ikke helt sikker på hvor nettsiden faktisk har sin base. 

– Likevel registerer jeg jo at denne nettsiden opererer i en gråsone. Det er tvilsomt at Livesport247 faktisk tar seg betalt for produkter de ikke har rettigheter til.

Gjentatte forsøk på å få Livesport247 i tale resulterer kun i en dørgende stillhet.

Etter lange timer foran skjermen, lykkes Campus med å spore opp Livesport247–talsmann Carlos De Maneira på et chatteforum. Han opplyser at firmaet har base i Costa Rica.

– Vi er bare tilgjengelige på mail og MSN, opplyser Maneira.
 
– På generell basis gjør vi heller ikke intervjuer eller markedsføring. Det eneste vi kan gjøre er å henvise til nettsiden vår og en link til en side med oversikt over lovhjemlene bak driften. Businessen vår er helt lovlig, skriver han.

Vi gjør som vi får beskjed om og logger oss inn på siden. Der kan vi kan lese at Livesport247 er et utenlandsk registrert selskap som tar en «symbolsk» sum (27 kroner uken) for å vise kunder hvor de kan finne ulike tv–kanaler. Lenkene til tv–kanalene, hevder de, er utenfor deres kontroll og dermed ikke deres ansvar.

– Først og fremst distribuerer vi ingen tv–kanaler. Vi er et firma basert i Costa Rica og opererer som en elektronisk programguide. Linkene vi gir til kundene er utenfor våres kontroll, forklarer han.

– Vi er nesten som Google. Vi sender folk til forskjellige linker eller servere rundt i verden. Våre brukere laster ikke ned og vi laster ikke opp. Det er faktisk dette som er forskjellen på oss og andre p2p (nedlastningssider). – Våre brukere er ikke kriminelle. I 2006, før våres modell ble lansert, fikk vi to juridiske selskaper til å se på lovligheten. De fant ingenting galt, insisterer Carlos Maneira overfor Campus.

 

 

– Kjenner ikke norsk lov

 

Så kan sofagrisene trekke enda et lettelsens sukk. Ingen av dere er lovbrytere, ihvertfall ikke ifølge Maneira. Faktumet at deres virksomhet på sikt kan gjøre det vanskelig for betalkanaler å bygge under kostbare sendinger og gode tv-serier, tenker han imidlertid lite over. Om noen blir stilt over alternativene betale eller ikke betale for å se Grand Prix, så vil vel alle velge ikke å betale. For mennesker er jo rasjonelle?. Ingen takker nei til gratis Grand Prix. 

Og hva med Livesport247 selv? Siden deres er oversatt til norsk og tilpasset et norsk marked, de legger ut linker til blant annet Canal Pluss sine sendinger, og de tar seg attpåtil betalt for det. Bryter ikke de da norsk lov?

–Det er faktisk et morsomt sammentreff, forklarer Maneira. –For et par år siden møtte jeg en nordmann her på Costa Rica. Han mente det kunne være en bra ide å lansere siden også på norsk. Så det var akkurat hva vi gjorde. 

– Jeg vet ingenting om norsk lovgivning. Vi er ikke basert i Norge, og det eneste jeg vet, er at i Norge og alle EU landene er det helt lovlig å se streamene, sier Maneira, og bedyrer sin uskyld.

Når vi konfronterer Solheim med Maneiras kommentarer, er han selvfølgelig helt uenig.

– Jeg kan rett og slett ikke se at det er lov å distribuere andres eiendom og i tillegg ta seg betalt for det. Jeg vil igjen pressisere at dette også gjelder dem som benytter seg av tilbudet. Det er faktisk et felles ansvar. 

Den nederlandske nettsiden Myp2p.eu, en av de kriminelle sidene Maneira henviser til, tilbyr også streamer til forskjellige begivenheter. Vel og merke helt gratis. Til forskjell fra Livesport247 legger denne siden ut linker til kinesiske kanaler, og altså ikke direktelinker til betalingskanaler som Canal Pluss. Vi minner likevel om Grand Prix digresjonen. Ingen ønsker å fremskaffe et gode, noe Grand Prix vitterlig er, dersom de ikke kan tjene på det. 

Kanskje var det derfor C More Entertainment AB, et paraplyselskap for Canal Pluss– kanalene i norden, stevnet Myp2p.eu for retten. Da dommen ble felt, femte februar i år, ble imidlertid Myp2p.eu frikjent på alle punkter. Ikke dermed sagt at mennene bak ønsker å snakke med pressen. Da Campus tok kontakt med Myp2p.eu for å spørre hvorfor rettssaken gikk nettopp deres vei, fikk vi følgende svar. 

«Thanks for the contact. I'm sorry but we don't give any interviews at the moment.»

Om, eller når, Myp2p, som er verdens største tilbyder av p2p tjenester, igjen begynner å gi intervjuer, sier de ingenting om. På nettsiden deres kan vi imidlertid lese følgende:

«Vi vant rettssaken mot C More. Den nederlandske retten konkluderte med at C More feilaktig stevnet Myp2p for retten fordi saken var for komplisert, både faktisk og legalt. C More måtte betale oss tilbake alle saksomkostninger. Vi vil takke alle for støtten. Det var verdt det.» 

Det er altså vanskelig å finne konkrete bestemmelser som definitivt kan avgjøre lovligheten av streaming. Derfor, siden det er et gammelt jungelord som sier at kunden er kongen, lar vi brukeren få det siste ordet.

– Det er uansett mye mer sosialt å se fotballkamper på pub med kompiser, enn hjemme foran pc–skjermen, sier Erik Smistad.

– I alle tilfelle vil jeg betale for tjenestene når jeg er ferdig med studiene.  

Denne artikkelen er også publisert i studentmagasinet Campus