Jorden rundt på 51,5 minutter.

Bob Dylan: «Highway 61 Revisited»
Columbia Records, 1965

«All these people that you mention
Yes, I know them, they're quite lame
I had to rearrange their faces
And give them all another name
Right now I can't read too good
Don't send me no more letters no
Not unless you mail them
From Desolation Row»

- «Hvem er du i Desolation Row?»

Spurte en gang ei vennine av meg med et smil av lett ironi. Vi lo litt av det den gangen, siden vi begge var nyfrelste Bob Dylan fans og siden vi egentlig ikke trodde vi var gamle nok til å kunne være noen av menneskene i denne veldig rare og veldig lange sangen.

I ettertid har jeg imidlertid skjønt at om jeg skulle velge bare én cd som har definert min studietid ville det definitivt blitt «Highway 61 Revisited». Hvorfor? Fordi den innehar en eviggrønn effektivitet i sin tematikk som gjør at den er umulig å ikke identifisere seg med den på en eller annen måte. En tematikk som berører alt det som har med å flytte hjemmefra å gjøre, å starte på nytt. Alt fra å møte en ny verden utenfor redet, til det å måtte finne sin plass i samfunnet. Ingen av delene er noen spøk, og mens noen har lettere for å tilrettelegge seg, sliter noen livet ut med å tilpasse seg. På «Highway 61 Revisited» skriver Bob Dylan om et melodramatisk persongalleri, som alle på hver sin måte har sitt å streve med. Det gir deg muligheten til å stanse opp litt, reevaluere din fortid i fremtiden og ta ny sats for å takle hverdagens utfordringer.


 

No direction Home

For Bob Dylan anno 1965 fremstår verden som et sirkus. Selv var han underholdningsklovnen som mediene elsket å hate, han var allerede på denne tiden nærmest et religiøst ikon for en stor gruppe av fans. Og en hellig ku for en musikkindustri som var i ferd med å redefinere folkscenen og dets aktører. Dylan ble på flere nivåer et slags ufrivillig stilikon og inspirasjon for en verdensomspennende linje av artister. Utbrytertrangen står derfor sentralt på «Highway 61 Revisited» som er albumet hvor Dylan tar det fulle steget fra folksanger til bredbent poetisk rocker og forandrer begge genrene for alltid. Det er imidlertid ingen uproblematisk affære for artisten, og det gjør at han blir stående midt i mellom to stasjoner hvor han på den ene siden dolker sine gamle folk-kollegaer i ryggen, men samtidig åpner armene for en hel gruppe av modinspirerte hipstere. Dette var en posisjon Dylan ikke trivdes spesielt godt i, og dette er det albumet hvor det er lettest å høre hvorfor.

LES OGSÅ: – Om jeg hadde blitt i lille Mjøndalen hele livet, ville perspektivet mitt fort blitt snevert


På «Highway 61 Revisited» er det først og fremst garagerocken som får revitalisert seg, og Dylan er sterkt backet av Mike Bloomfields stilsikre bluesrock og Al Koopers iltre piano. I den nå klassiske dokumentaren «Don´t Look Back» kan man se hvordan Dylan turnerer England rundt sammen med The Hawks; gruppen som senere skulle iføre seg det kledelig navnet «The Band». I dokumentaren kan man også se mye av det som utløste Dylans trang til å skrive sitt mest kritikerroste album til dags dato: «Blonde on Blonde». - Et album så fylt av frustrasjoner og blødende hjerter – at det minner mest om et ramaskrik om hjelp til en verden som ikke lytter. I «Don´t Look Back» kan du også se hva som ledet til bruddet med virkeligheten for Bob Dylan, og på «Highway 61 Revisited» kan du føle det.

LES OGSÅ: Møt den talentfulle John Erik Riley

 

Balladen om en veldig tynn mann

På mange måter kan man si at på dette albumet er verden forelsket i Bob Dylan, men har er ikke forelsket i verken den eller i seg selv.  Han har allikevel sympati med oss, og lager derfor et slags avskjedsbrev til lytterene, han er på veg til et sted hvor han ikke kan ta med andre enn seg selv. Han sender derfor sine siste observasjoner fra planeten jorden.


Nede på jorden har alle sin plass under himmelen, og under det uendelige og kosmologiske taket beveger menneskene seg rundt som små maur i møte med hverandre. Her får vi bli kjent med ulike karakterer: hverdagsfilosofen, akademikeren, hjerteknuseren, kjærlighetsdyrkeren, schizofrenikeren, dommedagsprofeten, etikeren, estetikeren, poeten og mange fler. Aller best kjent blir man  imidlertid kanskje med en tynn mann med stort krøllete hår, som møter seg selv i speilet på Ballad of a Thin Man:

LES OGSÅ: Usikker på om du skal satse på musikkdrømmen? Ikke gå glipp av disse rådene!

« You raise up your head
And you ask, "Is this where it is?"
And somebody points to you and says
"It's his"
And you say, "What's mine?"
And somebody else says, "Where what is?"
And you say, "Oh my God
Am I here all alone?" »

Forvirringen er total, og ansiktet i speilet er et hånefullt flir av narcissius, i det han smeller døren i trynet på seg selv. Det gjenværende rommet er kun fylt av blafrende gardiner som venter på at en ny karakter skal dukke opp og dekorere tomrommet mellom forfatteren og lytteren. Og det gjør de; én etter én kommer de valsende inn på skjeve krykker som Dylan river bort for at de skal prøve å sette fot i verden på egenhånd. Ikke alle er like vellykkede, noen faller sammen på scenen og blir et offer for livets skyggespill. Andre igjen klatrer til topps og titter ned på performancen fra skyskraperhøye bygg, men det betyr ikke at de  selv unngår å gjennomgå vanskeligheter i prosessen. På «Highway 61 Revisited» blir vi alle behandlet likt; vegen opp er like lang som vegen ned, vegen frem er like kort som den er tilbake.

LES OGSÅ: Emilie Christensen - vokalist i No. 4 - om sin studietid


 

It takes a lot to laugh, it takes a train to cry

Nettopp fordi «Highway 61 Revisited» er en så kompleks opplevelse er den også udefinerbart befriende. Det har blitt skrevet flere bøker om dette albumet, og dets signifikans i rock &pop historie. Alt dette får naturlig nok ikke plass i en slik oppsummerende innføring, foreksempel er bare den musikalske prestasjonen som albumet er svøpt inn i et kapittel for seg selv. Men det var heller ikke intensjonen ved å velge albumet som definerende for min studietid, poenget er at det er en periode i livet hvor man lærer og stille spørsmål, og at man ikke nødvendigvis alltid mottar noe svar.

LES OGSÅ: Mimi Blix - Norges nye modellhåp

Og det leder meg tilbake til utgangspunktet. For hvem er jeg egentlig i Desolation Row, og hvem er du? Har du en plass i systemet? Det spørsmålet forblir ubesvart avhengig av hvilken livssituasjon man befinner meg i: noen ganger er man Robin Hood, andre ganger Dr. Filth, men aller mest er man et menneske som søker etter store opplevelsene i kulturen og sitt eget liv.


Dette er et du ikke har råd til å gå glipp av.